Bloggen er oppe og går! Direkte fra Bamako..

jepp - da er bloggen igang.
Jeg som snakka så høyt om den bloggen, men da jeg kom til Tamabga viste det seg at der er det jo minimale sjanser for internett, det finnes rett og slett ikke. Mail laster vi ned via radiobølger..eller rac'en som vi kaller det lokalt.. Og telefon er det heller ikke.
Jeg er virkelig langt ute på landsbygda, og det slo meg fort at Vågen har bodd i by hele sitt 23-årige liv, bortsett fra lange ferier hos farmor og farfar på landet, men ferie er ferie og hverdag er hverdag.. Så det å bo såå langt ute på bøgda er virkelig et enormt kultursjokk i seg selv...
Geiter, kyr med svæære horn og esler overalt. Som synger hele natta..haha.. Visste dere at esler lager noen helt syke lyder?? Virkelig verdt å sjekke ut..

Så nå er jeg altså i Bamako, og har kost meg med noen dager i byen.. Jeg ble seriøst gla når jeg så gatelys og biler den kvelden vi kom. Det var lenge siden sist.. Herlig å kjenne litt på byatmosfæren, rusle rundt uten at alle roper etter en, kunne være litt anonym, spise litt vanlig mat...kan få litt nok av hirse med peanøttsaus spist med fingrene..., ligge på et rom med air-condition - luksus! Være litt turist og faktisk kunne gå rundt i bukse og ligge ved et basseng og steike i sola... Herlig! Men nå har jeg fått lada opp batteriene, blitt frisk igjen etter jeg var ganske syk for noen dager siden - måtte til og med ta prøver for malaria og tyfoid. Høres litt ekstremt ut, men får man medisin for det med en gang er det ingen fare. Men jeg hadde jo så klart ingen av delene da. Så nå er jeg frisk som en fisk og klar for å reise tilbake til Tambaga, 4-5 timers kjøretur herfra, kjenner at det er der jeg skal være - og er motivert for å fortsette med hverdagslivet der....

Men altså livet i Mali. Elle est belle! Det er virkelig bottom-line, selv om det har vært mye ups og downs og frustrasjoner og misforståelser og overraskelser.
Det er godt å være her! Malierne er utrolig vennlige - lett å føle seg velkommen blant de! Det er en sånn laidback stemning, og det liker jeg.. Går ofte rundt i landsbyen på jalla jalla, tusler rundt og går inn på et tun til folk jeg begynner å kjenne littegrann, kommer med mine få fraser på malinké - det vil si 10 av de kanskje 40 000 hilsningene deres. Et viktig sted å starte. God morgen! Hvordan står det til på tunet ditt? Hvordan står det til med foreldrene dine? Hva med dyra? Og barna? Og helsa - er den bra? Og dyrkinga, hvordan går den? Og ellers....ca va?? Og gjerne flere ganger om dagen - for Tambaga er så lite at man treffer de samme folka gjerne 3-4 ganger om dagen, og da er det heeeele den hilsningsrunden hver bidige gang....oh la la......... Helt utrolig for en nordmann som bare vil vite - hvordan har du det egentlig????? drit i alt det andre, men sånn egentlig? men det kommer de visst først til i 3., kanskje 4.runde, og så langt har jeg ikke kommet i språklæringa ennå. Så da må jeg holde meg til hilsningene og smile og prøve å forstå et og annet ord og si at jeg kan bare litt malinké ennå, men vil gjerne lære - og da smiler de ennå breder tilbake og blir veldig glade.

Nå er det fire uker siden jeg kom til Mali, og tre av de har jeg vært i Tambaga. Det har vært uker stappfulle med inntrykk, veeeldig intense! Alt har vært nytt på alle kanter - og overgangen har vel vært litt tøffere enn jeg hadde regna med. Det er så mye ved denne kulturen og disse menneskene jeg elsker - måten de lever på, de tette familiebåndene deres, åpenheten, vennligheten, den uformelle tonen, dansinga, sitte rundt bålet på kvelden og se opp på den ufattelige stjernehimmelen, åpenheten deres for Gud og holdninga deres til den åndelige, usynlige dimensjonen i livet som noe helt naturlig, alle de uforståelige dårlige vitsene deres, gjestfriheten, alle de fantastisk fine fargene - det er så mye vakkert! ..Men likevel - det er så mye som er såå fjernt fra alt jeg er vant til! Fattigdommen først og fremst, jordhyttene, alle barna som så ofte blir syke og lett dukker under fordi de ikke har penger til medisiner, kvinnene som arbeider fra morgen til kveld mens mennene sitter under treet hele dagen og drikker te og snakker om denne utviklingen som de gjerne skulle sett skje, men skjønner ikke helt hvorfor ting ikke går framover... hmm..ja, jeg lurer på hvorfor.. Fremmed språk på alle kanter. Og det å vite at dette er livet mitt de neste 5 månedene - det er både spennende, men også til tider hardt. Og noen ganger vil jeg bare være i trygge, gode Norge. Være hjemme hos de kjente og kjære. Men så merker jeg at livet er jo faktisk her og nå - og jeg føler meg likevel priveligert som får være her og oppleve alt dette..og jeg prøver å omfavne alt det som er her og være fullt og helt til stede i det - alt av inntrykk og mennesker og liv.. på godt og ondt! ALT tjener til det gode for den som elsker Gud.. Så det blir spennende å se hva Han vil vise meg de neste månedene - gjennom å leve her i Tambaga med disse fantastiske menneskene, gjennom oppturer og nedturer. Gud er midt oppi alt det - Han tar oss ikke bort fra det som skjer i livet, men møter oss midt i livet - midt i hverdagen. Det gjør meg glad..

Nå venter Samako og Seik Omar på meg i Land Cruiser'n som skal ta oss meg ut til Tambaga.
Ny oppdatering kommer neste gang jeg er i byen.
Bilder kommer også da - bruk fantasien så lenge...
So long my friends - nyt livet!